Jeg står med kaffekoppen i hånden en tidlig fredag ettermiddag foran stuevinduet på Juterudåsen. Willia Konstanse er i barnehagen og jeg arbeider hjemmefra. Brått ser jeg en gran gynge i det ellers vindstille boligstrøket. Jeg kobler raskt dette til lyden av hissige motorsager jeg mer eller mindre ubevisst har lyttet til hele formiddagen. Et par kontante slag på det jeg tolker som en blei og den høyreiste og etterhvert samfunnsfiendtlige grana deiser inn i aftensolen og dødens stumhet. Min første tanke er: «Ved! Vi trenger jo ved nå som vi har anskaffet oss hus med peis!» Jeg vet fra før at trærne som nå faller tilhører sameiet og befinner seg i et smalt felt mellom tomannsboligene på sørsiden av Juterudåsen og husrekken nede ved Ekkoveien. Feltet er et overgrodd villniss med en del store trær som er nødt til å li fjernet av sikkerhetsgrunner. Jeg sender en e-post til styrelederen for sameiet og får raskt svar om at jeg kan ta så mye ved jeg trenger. En kjapp telefon til fatter og vips har vi en avtale om vedauk førstkommende søndag kveld.
Søndag kveld dukker min far og min mor opp, og fatter og jeg går raskt igang. Det viser seg at området er mer ulendt enn jeg først trodde, så bæringen er tung og innenbærer [sic!] noen titalls meter gjennom glissent kratt, oppover en plen, opp en trapp, langs en kort smal sti og over veien bort til tilhengeren. Etterhvert fant jeg en alternativ vei gjennom en nabos hage, men stigningen ble ikke mindre og pusten ble ikke bedre selv om avstanden minket. Det ble noen tunge timer. Fatter kappet lengder og rullet frem stokkene, mens jeg bar. Det hele ble noe tyngre etter at fatter ved et uhell klarte å slippe en stokk på beinet mitt, bak på venstre legg. Det gjorde ganske vondt og leggen ble svært øm og etterhvert blå. Men jeg klarte å fortsette bæringen.
Etter å ha båret opp en anselig mengde stokker tilsvarende to høye furutrær samlet vi sammen nok et tre til en haug og skrev mine initialer på en stokk slik at jeg kan hente opp disse senere.
Mørket falt på og vi måtte avslutte. Stokkene ble stuet inn i garasjen og bilen parkert bak. Jeg er godt fornøyd!
[mappress mapid=»1″]